Hans Rotmo  - Vårres Jul Revidert 1990


(CD) - 1990
(CD) - 1996 Norske Gram AS

01. Vårres Jul
02. Grisslaktinga
03. Vinterengelen
04. Juletrefest for unga
05. Daling og Guling
06. Nissen
07. Julpolsen
08. Åsgårdsreia
09. Jul i bakgården
10. Julegitarn
11. Fjøsnissen
12. Badstu i madstu
13. Uteliggerens fadervår
14. Julebordet
15. Jul berre ein gong fer året
16. Helvete


Alle tekster og melodier: Hans Rotmo
Hans Rotmo: Sang, gitar, lurk, fele, el-bass
Henning Sommero: Orgel, kor
Gunnar Andersen Berg: Gitarer, el-bass
Kai Biermann: Trommer
Teknikere: Roger Valstad.
Produsert av Roger Valstad og Hans Rotmo.
Coverutforming: Gul Reklame - Trondheim
Illustrasjon: Inger K. Giskeødegaard


Omtale
I motsetning til den teknologiske utvikling der nye oppfinnelser spredes raskt og taes i bruk, så er den kulturelle utvikling treg og beveger seg i langsomme baner. Aller tregest foranderlig er religion og skikk og bruk.
Jula vi feirer i dag består av kulturelementer som er oppstått i et tids-spenn på 3000 år. Jula er altså eldre enn Jesus. De eldste av våre juleskikker stammer fra den nomadiske veidekulturen, der man blota dvs ofra et dyr til sola for å hylle dens vending ved vintersolverv som var 13. desember etter den gamle kalenderen. Slakting av julegrisen er fortsatt i dag et rituale. Fra tidligste åkerbrukskultur stammer forestilling om julegeita, et vette som bodde i åkeren og rømte til skogs da åkeren ble skjært, men nærma seg husa for hver dag og sto ved døra julekvelden. Julebukker av halm er ennå med oss, og forestillingen om dauingsflokken Åsgårdsreia er en videreutvikling.

Første gang ordet jul er nevnt i skrift er i diktet Haraldskvæda av Tormod Horklove, ca år 900, der det er tale om "at drikka jol a midjum vetri uk skola til ars ok fridar." Juløl og julefred stammer altså fra gammel norrøn tid. De gamle nordboere forestillte seg at den første bonden på gården levde evig og de gikk med gaver til han der han var hauglagt, senere ble denne haugbonden kallt tuftkallen, eller tussen, og enda senere nissen. Ennå i dag finnes det folk som påstår at de har sett fjøsnissen.
Da kristendommen kom til norden ble forestillingen om at menneskets skjebne var forhåndbestemt erstatta av ei lysere livstru der mennesket selv kunne bestemme sin skjebne. Man identifiserte seg med Jesus som tross sine lidelse og menneskelige svakheter ble opphøyet til gud. Mange norrøne skikker endra da karakter uten å falle bort. På Lussi langnatt, 13. desember, for eksempel, ble trollkjerringa Lussi, mor til de underjordiske, erstatta av den unge vakre helgenen Lucia. Juleribba fikk konkurranse av et overgangsritual fra faste til jul: Man spiste fisk først, og så graut. Herfra har vil lutefisken og julegrøten.

Reinserhd, et ukjent begrep i norrøn tid, ble lagt mere vekt på. Det ble en skikk å vaske seg grundig til jul. Ølbrygging fikk ikke prestene has på, så den ble likegodt påbudt. Forskjellen ble at man skåla til Krist og Maria istenden for til Odin og Tor. Midtvinterblotet satt også meget fast og får å få bukt med det måtte de lærde flytte Jesu fødselsdag til 24. desember., dagen før blotet og på den måten konkurrere det ut. Jesus var trolig født på våren, jmf. hyrdene på marken med små lam.
I tillegg til denne gamle kultursynkretismen, blandinga, av norrøne og kristne skikkene har 18 og 19-hundretallet tilført jula nye element: Skandinaviske ungdommer som utvandret til Amerika kunne dårlig skrive, særlig jentene, men til jul ville de gjerne sende en hilsen til gamlelandet og de skrev et kort. Slik oppsot julekortet ca. 1850. Protestantiske embetsmenn i Tyskland fant på å trekke et grantre i hus til jul, skikken spredte seg til overklassen i hele Nord-Europa, og når bondestudentene med hybel hos besteborgerne i Christiania var blitt lærere i hjembygda tok de med seg skikken og arrangerte juletrefester i skolestua. Bøndene mislikte skikken for de mente 4.juledag var barnehagen, dagen da Herodes ga ordre om at alle guttebarn skulle henrettes. Men i arbeiderklassen ble juletreet populært. I dag er også bøndene kommet etter.

Med industrisamfunn kom skikken med julegaver og helgenen St Nicolas, barnas helgen, ble videreutviklet til å bli julegavebærer, trolig årsak i navnemagien på svensk: St Nicolas heter St Clause på engelsk, St Nils på norsk og St Nisse på svensk. I dag ser det ut som denne julegavenissen og den norrøne fjøsnissen i ferd med å smelte sammen.
Mange, mange flere jule-elementer kunne vært nevnt. Noen har eksitert i en periode og så utdødd, noen har bare lokal spredning, noen "sover".

Uansett livssyn kan man finne mer enn nok grunnlag til å feire jul. Hverken handelsstanden, kirka eller hedningesamfunnet har monopol på jula. Sannheten om jula er meget innfløkt, den utfordrer vår toleranse og vår nysgjerrighet til det ytterste.

-Hans Rotmo på platen Vårres Jul.